Rapport: Personer: Notater

Senare omgift med kapten Gabriel Rosenschöld.

død 43 år, 3 mdr. og nogle dage gammel, begravet 22. maj 1708 i Nykøbing Mors, overført til Tersløse Kirke.

Profilfoto: Rigsadmral Henrik Bielke.

Kilde: Danmarks største feltherrer:

http://www.bredalsparken.dk/~soren-kretzschmer/danmarks_storste_feltherrer_-_1.html

&nbsp

RIGSADMIRAL HENRIK BIELKE I 1660.

&nbsp

Den engelsk-hollandske krig 1652-1654:

&nbsp

Udddrag fra artiklen:

Under søslaget ved Falsterbo i efteråret 1657, hvor den svenske admiral Bjelkenstjernas flåde kæmpede mod den danske rigsadmiral Henrik Bielke’s ( 1615 - 1683) flåde, kom Niels Juel med sin egen flåde på 11 krigsskibe som støtte. Søslaget endte uafgjort, men den svenske flåde trak sig tilbage, og Danmark jublede over denne såkaldte sejr over svenskerne.

&nbsp

&nbsp

Men krigen var jo kun lige begyndt.

Under Københavns belejring 1658-1660, deltog Niels Juel ikke ret meget, fordi han var sendt ud sammen med en eskadre for at udslette resterne af den svenske flåde, der var blevet slået af den hollandske flåde, under søslaget ved Kronborg Slot den 29. oktober 1658.

Efter søslaget ved Rødsand i april 1659, havde Niels Juel under rigsadmiral Bielke slået den svenske flåde fuldstændig, og som tak for denne flotte sejr over svenskerne, blev Niels Juel udnævnt af kong Frederik 3. til kontreadmiral i den danske flåde.

Efter krigen var slut blev Niels Juel medlem af Admiralitetet, hvor han var en anerkendt søofficer både i Danmark og i resten af Europa.

Profilfoto: Rigsadmral Henrik Bielke.Kilde: Danmarks største feltherrer:http://www.bredalsparken.dk/~soren-kretzschmer/danmarks_storste_feltherrer_-_1.html

RIGSADMIRAL HENRIK BIELKE I 1660.

Den engelsk-hollandske krig 1652-1654:

Udddrag fra artiklen:Under søslaget ved Falsterbo i efteråret 1657, hvor den svenske admiral Bjelkenstjernas flåde kæmpede mod den danske rigsadmiral Henrik Bielke’s ( 1615 - 1683) flåde, kom Niels Juel med sin egen flåde på 11 krigsskibe som støtte. Søslaget endte uafgjort, men den svenske flåde trak sig tilbage, og Danmark jublede over denne såkaldte sejr over svenskerne.

Men krigen var jo kun lige begyndt.

Under Københavns belejring 1658-1660, deltog Niels Juel ikke ret meget, fordi han var sendt ud sammen med en eskadre for at udslette resterne af den svenske flåde, der var blevet slået af den hollandske flåde, under søslaget ved Kronborg Slot den 29. oktober 1658.

Efter søslaget ved Rødsand i april 1659, havde Niels Juel under rigsadmiral Bielke slået den svenske flåde fuldstændig, og som tak for denne flotte sejr over svenskerne, blev Niels Juel udnævnt af kong Frederik 3. til kontreadmiral i den danske flåde.

Efter krigen var slut blev Niels Juel medlem af Admiralitetet, hvor han var en anerkendt søofficer både i Danmark og i resten af Europa.

Hovinsholm. (oppr. Hofvin), herregård (tidligere adelig setegård) på Helgøya i Ringsaker kommune, Hedmark. Gårdens strategiske beliggenhet gjorde at den helt fra sagatiden har spilt en stor rolle. Her lå i førkristen tid et hov, senere en kirke. Hovinsholm tilhørte i 1490-årene lensherren Peder Griis; 1524 var den overtatt av Oluf Galle til Tomb. Fra Peder Brockenhuus, som var eier ca. 1600, gikk Hovinsholm over til Margrethe Brockenhuus og 1637 til søsteren Sophie Henriksdatter Brockenhuus, som var gift med Norges rikes kansler, Jens Aagesøn Bjelke til Austrått.

&nbsp

Jens Bjelke gjorde Hovinsholm til det best arronderte adelsgods som har eksistert i Norge, da han skiftet til seg alt jordegods på Helgøya og la dette under gården. Deres sønn Jørgen Bjelke arvet Hovinsholm 1659, og solgte den 1682 til svogeren, generalmajor Hans von Løvenhielm, som solgte til sin svigersønn, generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus. Godset ble frasolgt fra 1713, og 1723 ble hovedgården solgt til Jens Halvorsen; den mistet da sine setegårdsrettigheter. Jens Halvorsens sønnesønn solgte 1800 til løytnant og stortingsmann Jacob Nielsen Hoel (1775–1847). Med en kort avbrytelse har gården senere tilhørt slekten Hoel. Den omfatter (2009) i alt 2012 daa, hvorav 1110 daa dyrket mark og 778 daa skog.

&nbsp

Hovinsholm ble herjet av brann 1686, og etter brannen ble det oppført en stor tofløyet tømmerbygning i to etasjer. Denne ble ødelagt i en ny brann 1937, og erstattet av en trefløyet bygning i én etasje.

'''Jens Bjelke, Jens Ågessøn Bjelke, Bielke''', Født 2.2.1580 på Austrått i nåværende Ørland kommune, Sør-Trøndelag; Død 7.11.1659 på Sande i Tune (nå Sarpsborg), Østfold. Norges rikes kansler. Foreldre: Godseier Åge (el. Ove) Jenssøn Bjelke (1552–1603) til Austrått og Margrethe Clausdatter Thott (ca. 1550–ca. 1640). Gift 1610 med Sophie Henriksdatter Brockenhuus (31.10.1587–6.3.1656), datter av lensherre Henrik Brockenhuus (1542–88) og Dorte Juel (død etter 1625). Far til Norges rikes kansler Ove Bjelke (1611–74), riksadmiral Henrik Bjelke (1615–83) og generalløytnant Jørgen Bjelke (1621–96).

Jens Bjelke var Norges rikes kansler fra 1614 til sin død. Han var i perioder landets største adelige godseier, og fremstår som en ypperlig representant for adelen på 1600-tallet – velutdannet, effektiv og vidtfavnende.

Som sønnesønn av Jens Tillufssøn Bjelke og oldebarn av rikshovmester Nils Henrikssøn og fru Ingerd Ottesdatter til Austrått tilhørte Jens Ågessøn Bjelke Norges ypperste adel. Hans mor, fru Margrethe Thott, kom også fra en av Skandinavias fremste adelsslekter og nedstammet fra de såkalte Axelsønnene, som var en dominerende familiegruppe i nordisk politikk i siste halvdel av 1400-tallet.

Jens Bjelke vokste opp på Austrått og fikk antakelig sin første utdannelse av en huslærer. Deretter var han elev ved katedralskolen i Trondheim. 1600 ble han immatrikulert ved universitetet i Rostock, hvor han studerte medisin og klassisk verslære. Senere fortsatte han studiene ved universitetene i Leipzig og Leyden. Han reiste ut sammen med Finn Sigurdssøn fra Oslo, som fra Leipzig reiste til jesuittkollegiet i Braunsberg (nå Braniewo i Polen).

Etter hjemkomsten ble Bjelke 1605 sekretær i Det danske kanselli, og 1607 fikk han ansvaret for en stor sak, nemlig aktoratet mot professor Jørgen Dybvad, som hadde kritisert regjeringen og ble fjernet fra sitt embete. I januar 1609 ledsaget Bjelke kansleren til herredagen i Horsens. Her ble en rekke norsk-svenske problemer behandlet, og Bjelke ble våren 1609 sendt til Norge med instrukser til lensherrene nordafjells. Han oppholdt seg en tid i Oslo, før han drog til Austrått for å gjennomføre arveskifte med moren og søsteren Vibeke Bjelke.

Under krigen 1611–13 var Jens Bjelke leder av de militære operasjonene i Trøndelag og Jemtland. Lensherren i Trøndelag, Sten Bille, la seg syk, og den militært ukyndige Bjelke fikk ansvaret. Han hadde bare udisiplinerte trønderske bondesoldater å hjelpe seg med. Jemtene var opprørske og uvillige til å bidra på noe vis. Spesielt ille var det at tropper som svenskene hadde vervet, seilte inn Trondheimsfjorden og marsjerte opp Stjørdalen. Kongen var rasende, men klandret ikke Bjelke. Den elendige ledelsen av krigføringen fikk ingen følger for Bjelke, mens Sten Bille ble fratatt lenet og satt i arrest. Bjelke ble deretter medlem av kommisjonen som straffet stjørdalingene og jemtene for deres manglende krigsvilje, og 1614–15 var han medlem av en kommisjon som skulle vurdere ulike forsvarsordninger nordafjells.

1611 ble Jens Bjelke forlent med Reinskloster som han satt med til han 1614 ble utnevnt til Norges rikes kansler, et embete han hadde til sin død. Som avlønning ble han forlent med Nonneseter kloster, Onsøy og et kannikdømme i Oslo domkirke og Mariakirken. Kanslerembetet innebar at han var øverste leder av det norske rettsvesen.

Jens Bjelke sorterte de mange brevene som fantes i arkivet på Akershus. Hans liste over brevene er eneste kilde til hvilke dokumenter som befant seg i arkivene fra Værne kloster, Nonneseter kloster og Hovedøya kloster, da brevene senere gikk til grunne i Akershus' fuktige kjellere. Han var også medlem av en rekke kommisjoner som arbeidet med forbedringer i administrasjon, lovgivning, forsvar, skattevesen, skogenes tilstand, krongodsets pantsettelse m.m. Frem til 1632 hadde han vært med i 83 kommisjoner og deltatt på 6 herredager. Hans kommisjonsarbeid 1632–36 resulterte i en rekke kongelige forordninger som ble inntatt i recessen av 1643. Sommeren 1632 utgjorde Jens Bjelke og Pros Knutssøn den såkalte Bjelkekommisjonen, som undersøkte fogdenes forvaltning fra Agder til Trøndelag. Kommisjonen avdekket og pådømte en rekke misforhold og konkluderte med at fogdene burde settes på fast lønn, noe som ble tilfellet 1634.

Bjelke bodde på svigermorens setegård Elingård, sentrum i et stort gods. Han utvidet sin makt i området da han 1622 ble forlent med biskopsgodset i Smålenene; samtidig fikk han ladestedene Elinkilen og Krogstad. – Bjelke møtte ofte kong Christian 4, som ved enkelte anledninger også var på langvarige besøk hos ham, bl.a. i 1615, da kongen oppholdt seg åtte dager på Elingård, hvor man forlystet seg med jakt. 1624 ble Bjelke forlent med 11 av kongens sagbruk nær Oslo. Han skulle betale en avgift på 100 riksdaler for sagene, men et bevis på den gunst han nøt hos kongen er at han aldri betalte denne avgiften, og 1639 forlente kongen ham med sagene kvitt og fritt, samtidig som han ettergav Bjelke den skyldige avgiften for de foregående 15 årene!

Jens Bjelke ønsket å få Trondheims len, noe han aldri oppnådde. I stedet ble han 1633 lensherre på Bergenhus, mot en avgift på 3600 riksdaler årlig. Etter gjentatte klager ble avgiften 1636 redusert til 3100 riksdaler. Bergenhus fikk han som belønning for sine mange vel utførte oppdrag, men kanskje mest for sitt arbeid med Bjelkekommisjonen. Men lenet viste seg å være tungt å administrere, og det gav ikke den profitten Bjelke forventet. Bøndene var fattige på grunn av uår, og han måtte holde flere fogder; alle avlsgårdene som hadde ligget under Bergenhus slott var dessuten frasolgt. Bjelke hadde også problemer med Det hanseatiske kontor, bergensborgerne og hollenderne. Antakelig var det en lettelse for Bjelke da han 1641 ble forlent med Stavanger len, for det var slutt på hans klager etter den tid. Han satt med Stavanger til han ble forlent med kanslerens tradisjonelle avlønning Mariakirkens prosti og Rakkestad len 1646. Bjelke kunne nå bosette seg på Elingård og bestyre sine len derfra.

Jens Bjelke var adelens ledende representant på stender- og adelsmøter, og han representerte standen overfor konge og riksråd. Han hadde i utgangspunktet stor tillit hos sine standsfeller, men tilliten var i perioder svekket på grunn av hans mange reformforslag. Blant annet stod han sammen med stattholderen bak forordningen av 1639 som begrenset den norske adelens rett til å opprette nye setegårder. 1632 prøvde han å utvide et skyssprivilegium for adelen sønnafjells til også å gjelde på hans godser i Fosen. Lensherren klaget til kongen over denne ulovlige fremferden, og Bjelke skyndte seg å slå retrett, samtidig som han gav tomt til ny kirke i Bjugn. – 1636 fikk han kongen til å utstede en forordning om landslodd og fisketiende. Forordningen frigav salt- og kornhandelen i sildefjordene, og den trådte derfor byprivilegiene nær; Bjelke hadde selv store inntekter av sildefisket i Fosen. Forordningen ble satt ut av kraft på forlangende av lensherren og borgerne i Trondheim. Bjelke skrev tre forsvarsskrifter, men klarte ikke å redde forordningen.

I årene 1642–51 samarbeidet Bjelke med stattholderen Hannibal Sehested om reformer i Norge. Det er omstridt hvor stor innflytelse Bjelke hadde på Sehesteds forvaltning. Under krigen 1643–45 var han krigskommissær. Jens Dolmer, som var tilhenger av arvekongedømmet, hevdet 1656 at Jens Bjelke under hyllingen 1648 omtalte Norge som kongens arverike. Dette virker usannsynlig, da Bjelke som lovkyndig var klar over at riksrådet valgte konge for begge riker.

Jens Bjelke var en flittig skribent og skrev ofte på vers, og han var en av de få norske representanter for vitenskap og litteratur i Christian 4s tid. Hans skrifter faller i hovedsak innenfor tre fagområder. Det religiøse forfatterskapet omfatter flere trykte verker. Den første var Een Bøn, for alle Stænder sangvis, som utkom 1622. Han utgav også et latinsk dikt, et summarium over Bibelen og en del av Davids salmer. Bjelke interesserte seg for topografi og historie, og forfattet en rimet fortegnelse over lensherrene på Bergenhus, en Relation om Grønland, og en rimet disputas om den nye havn i København.

Mest betydning hadde Bjelke som juridisk forfatter. Han gjennomgikk den norske lovboken og korrigerte denne. Dessuten laget han et summarisk innhold av loven og en fortegnelse over juridiske termer, trykt 1634, og i et manuskript fra 1623 finnes en sammenligning av den norske og den jyske lovboken. – Selv om Bjelke var både vitenskapelig interessert og lærd, er verken hans vitenskapelige skrifter eller hans vers ansett for å være særlig lødige eller verdifulle. Han var en ivrig brevskriver, men hadde en usedvanlig stygg håndskrift, noe som kan ha sammenheng med svekket syn og det faktum at han utførte mye av kontorarbeidet i sengen.

Jens Bjelke var høyt vurdert i samtiden. Han var standsbevisst, men hadde stor evne til vennskap også med folk utenfor adelen. Bjelke levde i en tid da Norge på grunn av befolkningsvekst og økonomisk utvikling ble en viktigere del av det dansk-norske monarki, og han spilte en betydelig rolle i sin tid.

Otto Sperling beskriver Jens Bjelkes dagligliv. Han holdt sengen til etter kl. 12.00, og gjorde mye av kontorarbeidet der; middagen ble servert ca. kl. 24.00. Bjelke gikk på jakt en til to dager i uken. Det er antakelig Jens Bjelke som har utformet det renessanseanlegget med bastioner og vollgraver som omgav hans slott på Elingård og som ennå finnes. Slottet ble ødelagt av brann like før 1648, og store deler av Bjelkes arkiv strøk med i denne brannen. Ved utgravninger høsten 1998 ble det funnet gullgjenstander og bokbeslag. Senere bodde Bjelke mest på Sande. Her hadde han 1653 åtte tjenere til sin og sin families oppvartning foruten gårdsfolket. Det ble oppført et nytt slott på Elingård, men dette ble ødelagt av brann 1748.

Jens Bjelke var i lange perioder omgitt av personer med sterke katolske sympatier, bl.a. hans venner Finn Sigurdssøn, Peder Alfssøn og Otto Sperling. Han beholdt også den store samlingen med katolsk kirkekunst i kapellet på Austrått, og Bjugn kirke fikk ca. 1632 et katolsk alterskap. Det finnes likevel ikke beviser for at Bjelke selv nærte katolske sympatier.

Bjelke var gift med Sophie Brockenhuus, arving til setegårdene Kanestrøm i Tingvoll og Elingård i Onsøy, og hadde 14 barn med henne. Flere av døtrene ble gift med norske og danske adelsmenn og ble stammødre til kjente slekter; av sønnene var det bare Henrik Bjelke som fikk en stor etterslekt.

Jens Bjelke var i perioder av sitt liv Norges største adelige godseier. Etter faren arvet han Austrått gods, som da var skyldsatt til ca. 170 tønner hartkorn. Ved hans død var godset skyldsatt til ca. 2000 tønner. Han eide da – foruten Austrått, Elingård og Kanestrøm – setegårdene Storfosen i Ørland, Tønnøl i Bjugn, Holla i Hemne, Hovinsholm og Skredshol i Ringsaker, Veden og Herrebrøden i Halden, Kjølberg i Onsøy (nå Fredrikstad), Evje i Rygge og Sande i Tune (nå Sarpsborg). Det lå ca. 400 leilendingsgårder til godset. Han eide også bygårder i Fredrikstad og Christiania. De fleste av setegårdene fikk han ved arv eller kjøp fra egne eller hustruens slektninger. Ved hans død ble godsene fordelt mellom arvingene.

Gjennom hele sitt liv var Bjelke opptatt av å arrondere og forøke godsene sine, ofte ved makeskifter med kronen. Sitt største makeskifte gjennomførte han 1640–43, da han skiftet til seg Mariakirkens prostis gods på Helgøya. Han ble dermed eier av hele øya, Norges best arronderte gods, og 1646 ble han også lensherre på Helgøya.

Jens Bjelke døde på Sande og ble bisatt i et gravkapell ved Onsøy kirke, sammen med sin hustru. Kapellet ble omgjort til sakristi 1822, og de 24 kistene ble nedsatt på kirkegården. 1994 ble stedet påvist, og 1996 ble det i nærvær av hans etterkommere av slekten Huitfeldt avduket en bauta over Jens Bjelke på stedet.

Jens Bjelke lot seg male, men noe portrett av ham lar seg ikke lenger spore. I Norge har man antatt at et kobberstukket portrett av riksråd Christoffer Ulfeldt har forestilt Jens Bjelke. At bildet ikke er av ham vises bl.a. ved at den portretterte bærer Elefantordenen, som Bjelke aldri fikk

Hovinsholm. (oppr. Hofvin), herregård (tidligere adelig setegård) på Helgøya i Ringsaker kommune, Hedmark. Gårdens strategiske beliggenhet gjorde at den helt fra sagatiden har spilt en stor rolle. Her lå i førkristen tid et hov, senere en kirke. Hovinsholm tilhørte i 1490-årene lensherren Peder Griis; 1524 var den overtatt av Oluf Galle til Tomb. Fra Peder Brockenhuus, som var eier ca. 1600, gikk Hovinsholm over til Margrethe Brockenhuus og 1637 til søsteren Sophie Henriksdatter Brockenhuus, som var gift med Norges rikes kansler, Jens Aagesøn Bjelke til Austrått.

Jens Bjelke gjorde Hovinsholm til det best arronderte adelsgods som har eksistert i Norge, da han skiftet til seg alt jordegods på Helgøya og la dette under gården. Deres sønn Jørgen Bjelke arvet Hovinsholm 1659, og solgte den 1682 til svogeren, generalmajor Hans von Løvenhielm, som solgte til sin svigersønn, generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus. Godset ble frasolgt fra 1713, og 1723 ble hovedgården solgt til Jens Halvorsen; den mistet da sine setegårdsrettigheter. Jens Halvorsens sønnesønn solgte 1800 til løytnant og stortingsmann Jacob Nielsen Hoel (1775–1847). Med en kort avbrytelse har gården senere tilhørt slekten Hoel. Den omfatter (2009) i alt 2012 daa, hvorav 1110 daa dyrket mark og 778 daa skog.

Hovinsholm ble herjet av brann 1686, og etter brannen ble det oppført en stor tofløyet tømmerbygning i to etasjer. Denne ble ødelagt i en ny brann 1937, og erstattet av en trefløyet bygning i én etasje.

==Kilder==

Jens Bjelke, Jens Ågessøn Bjelke, Bielke, Født 2.2.1580 på Austrått i nåværende Ørland kommune, Sør-Trøndelag; Død 7.11.1659 på Sande i Tune (nå Sarpsborg), Østfold. Norges rikes kansler. Foreldre: Godseier Åge (el. Ove) Jenssøn Bjelke (1552–1603) til Austrått og Margrethe Clausdatter Thott (ca. 1550–ca. 1640). Gift 1610 med Sophie Henriksdatter Brockenhuus (31.10.1587–6.3.1656), datter av lensherre Henrik Brockenhuus (1542–88) og Dorte Juel (død etter 1625). Far til Norges rikes kansler Ove Bjelke (1611–74), riksadmiral Henrik Bjelke (1615–83) og generalløytnant Jørgen Bjelke (1621–96). Jens Bjelke var Norges rikes kansler fra 1614 til sin død. Han var i perioder landets største adelige godseier, og fremstår som en ypperlig representant for adelen på 1600-tallet – velutdannet, effektiv og vidtfavnende. Som sønnesønn av Jens Tillufssøn Bjelke og oldebarn av rikshovmester Nils Henrikssøn og fru Ingerd Ottesdatter til Austrått tilhørte Jens Ågessøn Bjelke Norges ypperste adel. Hans mor, fru Margrethe Thott, kom også fra en av Skandinavias fremste adelsslekter og nedstammet fra de såkalte Axelsønnene, som var en dominerende familiegruppe i nordisk politikk i siste halvdel av 1400 tallet. Jens Bjelke vokste opp på Austrått og fikk antakelig sin første utdannelse av en huslærer. Deretter var han elev ved katedralskolen i Trondheim. 1600 ble han immatrikulert ved universitetet i Rostock, hvor han studerte medisin og klassisk verslære. Senere fortsatte han studiene ved universitetene i Leipzig og Leyden. Han reiste ut sammen med Finn Sigurdssøn fra Oslo, som fra Leipzig reiste til jesuittkollegiet i Braunsberg (nå Braniewo i Polen). Etter hjemkomsten ble Bjelke 1605 sekretær i Det danske kanselli, og 1607 fikk han ansvaret for en stor sak, nemlig aktoratet mot professor Jørgen Dybvad, som hadde kritisert regjeringen og ble fjernet fra sitt embete. I januar 1609 ledsaget Bjelke kansleren til herredagen i Horsens. Her ble en rekke norsk-svenske problemer behandlet, og Bjelke ble våren 1609 sendt til Norge med instrukser til lensherrene nordafjells. Han oppholdt seg en tid i Oslo, før han drog til Austrått for å gjennomføre arveskifte med moren og søsteren Vibeke Bjelke. Under krigen 1611–13 var Jens Bjelke leder av de militære operasjonene i Trøndelag og Jemtland. Lensherren i Trøndelag, Sten Bille, la seg syk, og den militært ukyndige Bjelke fikk ansvaret. Han hadde bare udisiplinerte trønderske bondesoldater å hjelpe seg med. Jemtene var opprørske og uvillige til å bidra på noe vis. Spesielt ille var det at tropper som svenskene hadde vervet, seilte inn Trondheimsfjorden og marsjerte opp Stjørdalen. Kongen var rasende, men klandret ikke Bjelke. Den elendige ledelsen av krigføringen fikk ingen følger for Bjelke, mens Sten Bille ble fratatt lenet og satt i arrest. Bjelke ble deretter medlem av kommisjonen som straffet stjørdalingene og jemtene for deres manglende krigsvilje, og 1614–15 var han medlem av en kommisjon som skulle vurdere ulike forsvarsordninger nordafjells. 1611 ble Jens Bjelke forlent med Reinskloster som han satt med til han 1614 ble utnevnt til Norges rikes kansler, et embete han hadde til sin død. Som avlønning ble han forlent med Nonneseter kloster, Onsøy og et kannikdømme i Oslo domkirke og Mariakirken. Kanslerembetet innebar at han var øverste leder av det norske rettsvesen. Jens Bjelke sorterte de mange brevene som fantes i arkivet på Akershus. Hans liste over brevene er eneste kilde til hvilke dokumenter som befant seg i arkivene fra Værne kloster, Nonneseter kloster og Hovedøya kloster, da brevene senere gikk til grunne i Akershus' fuktige kjellere. Han var også medlem av en rekke kommisjoner som arbeidet med forbedringer i administrasjon, lovgivning, forsvar, skattevesen, skogenes tilstand, krongodsets pantsettelse m.m. Frem til 1632 hadde han vært med i 83 kommisjoner og deltatt på 6 herredager. Hans kommisjonsarbeid 1632–36 resulterte i en rekke kongelige forordninger som ble inntatt i recessen av 1643. Sommeren 1632 utgjorde Jens Bjelke og Pros Knutssøn den såkalte Bjelkekommisjonen, som undersøkte fogdenes forvaltning fra Agder til Trøndelag. Kommisjonen avdekket og pådømte en rekke misforhold og konkluderte med at fogdene burde settes på fast lønn, noe som ble tilfellet 1634.

Bjelke bodde på svigermorens setegård Elingård, sentrum i et stort gods. Han utvidet sin makt i området da han 1622 ble forlent med biskopsgodset i Smålenene; samtidig fikk han ladestedene Elinkilen og Krogstad. – Bjelke møtte ofte kong Christian 4, som ved enkelte anledninger også var på langvarige besøk hos ham, bl.a. i 1615, da kongen oppholdt seg åtte dager på Elingård, hvor man forlystet seg med jakt. 1624 ble Bjelke forlent med 11 av kongens sagbruk nær Oslo. Han skulle betale en avgift på 100 riksdaler for sagene, men et bevis på den gunst han nøt hos kongen er at han aldri betalte denne avgiften, og 1639 forlente kongen ham med sagene kvitt og fritt, samtidig som han ettergav Bjelke den skyldige avgiften for de foregående 15 årene!

Jens Bjelke ønsket å få Trondheims len, noe han aldri oppnådde. I stedet ble han 1633 lensherre på Bergenhus, mot en avgift på 3600 riksdaler årlig. Etter gjentatte klager ble avgiften 1636 redusert til 3100 riksdaler. Bergenhus fikk han som belønning for sine mange vel utførte oppdrag, men kanskje mest for sitt arbeid med Bjelkekommisjonen. Men lenet viste seg å være tungt å administrere, og det gav ikke den profitten Bjelke forventet. Bøndene var fattige på grunn av uår, og han måtte holde flere fogder; alle avlsgårdene som hadde ligget under Bergenhus slott var dessuten frasolgt. Bjelke hadde også problemer med Det hanseatiske kontor, bergensborgerne og hollenderne. Antakelig var det en lettelse for Bjelke da han 1641 ble forlent med Stavanger len, for det var slutt på hans klager etter den tid. Han satt med Stavanger til han ble forlent med kanslerens tradisjonelle avlønning Mariakirkens prosti og Rakkestad len 1646. Bjelke kunne nå bosette seg på Elingård og bestyre sine len derfra.

Jens Bjelke var adelens ledende representant på stender- og adelsmøter, og han representerte standen overfor konge og riksråd. Han hadde i utgangspunktet stor tillit hos sine standsfeller, men tilliten var i perioder svekket på grunn av hans mange reformforslag. Blant annet stod han sammen med stattholderen bak forordningen av 1639 som begrenset den norske adelens rett til å opprette nye setegårder. 1632 prøvde han å utvide et skyssprivilegium for adelen sønnafjells til også å gjelde på hans godser i Fosen. Lensherren klaget til kongen over denne ulovlige fremferden, og Bjelke skyndte seg å slå retrett, samtidig som han gav tomt til ny kirke i Bjugn. – 1636 fikk han kongen til å utstede en forordning om landslodd og fisketiende. Forordningen frigav salt- og kornhandelen i sildefjordene, og den trådte derfor byprivilegiene nær; Bjelke hadde selv store inntekter av sildefisket i Fosen. Forordningen ble satt ut av kraft på forlangende av lensherren og borgerne i Trondheim. Bjelke skrev tre forsvarsskrifter, men klarte ikke å redde forordningen.

I årene 1642–51 samarbeidet Bjelke med stattholderen Hannibal Sehested om reformer i Norge. Det er omstridt hvor stor innflytelse Bjelke hadde på Sehesteds forvaltning. Under krigen 1643–45 var han krigskommissær. Jens Dolmer, som var tilhenger av arvekongedømmet, hevdet 1656 at Jens Bjelke under hyllingen 1648 omtalte Norge som kongens arverike. Dette virker usannsynlig, da Bjelke som lovkyndig var klar over at riksrådet valgte konge for begge riker.

Jens Bjelke var en flittig skribent og skrev ofte på vers, og han var en av de få norske representanter for vitenskap og litteratur i Christian 4s tid. Hans skrifter faller i hovedsak innenfor tre fagområder. Det religiøse forfatterskapet omfatter flere trykte verker. Den første var Een Bøn, for alle Stænder sangvis, som utkom 1622. Han utgav også et latinsk dikt, et summarium over Bibelen og en del av Davids salmer. Bjelke interesserte seg for topografi og historie, og forfattet en rimet fortegnelse over lensherrene på Bergenhus, en Relation om Grønland, og en rimet disputas om den nye havn i København.

Mest betydning hadde Bjelke som juridisk forfatter. Han gjennomgikk den norske lovboken og korrigerte denne. Dessuten laget han et summarisk innhold av loven og en fortegnelse over juridiske termer, trykt 1634, og i et manuskript fra 1623 finnes en sammenligning av den norske og den jyske lovboken. – Selv om Bjelke var både vitenskapelig interessert og lærd, er verken hans vitenskapelige skrifter eller hans vers ansett for å være særlig lødige eller verdifulle. Han var en ivrig brevskriver, men hadde en usedvanlig stygg håndskrift, noe som kan ha sammenheng med svekket syn og det faktum at han utførte mye av kontorarbeidet i sengen.

Jens Bjelke var høyt vurdert i samtiden. Han var standsbevisst, men hadde stor evne til vennskap også med folk utenfor adelen. Bjelke levde i en tid da Norge på grunn av befolkningsvekst og økonomisk utvikling ble en viktigere del av det dansk-norske monarki, og han spilte en betydelig rolle i sin tid.

Otto Sperling beskriver Jens Bjelkes dagligliv. Han holdt sengen til etter kl. 12.00, og gjorde mye av kontorarbeidet der; middagen ble servert ca. kl. 24.00. Bjelke gikk på jakt en til to dager i uken. Det er antakelig Jens Bjelke som har utformet det renessanseanlegget med bastioner og vollgraver som omgav hans slott på Elingård og som ennå finnes. Slottet ble ødelagt av brann like før 1648, og store deler av Bjelkes arkiv strøk med i denne brannen. Ved utgravninger høsten 1998 ble det funnet gullgjenstander og bokbeslag. Senere bodde Bjelke mest på Sande. Her hadde han 1653 åtte tjenere til sin og sin families oppvartning foruten gårdsfolket. Det ble oppført et nytt slott på Elingård, men dette ble ødelagt av brann 1748.

Jens Bjelke var i lange perioder omgitt av personer med sterke katolske sympatier, bl.a. hans venner Finn Sigurdssøn, Peder Alfssøn og Otto Sperling. Han beholdt også den store samlingen med katolsk kirkekunst i kapellet på Austrått, og Bjugn kirke fikk ca. 1632 et katolsk alterskap. Det finnes likevel ikke beviser for at Bjelke selv nærte katolske sympatier.

Bjelke var gift med Sophie Brockenhuus, arving til setegårdene Kanestrøm i Tingvoll og Elingård i Onsøy, og hadde 14 barn med henne. Flere av døtrene ble gift med norske og danske adelsmenn og ble stammødre til kjente slekter; av sønnene var det bare Henrik Bjelke som fikk en stor etterslekt.

Jens Bjelke var i perioder av sitt liv Norges største adelige godseier. Etter faren arvet han Austrått gods, som da var skyldsatt til ca. 170 tønner hartkorn. Ved hans død var godset skyldsatt til ca. 2000 tønner. Han eide da – foruten Austrått, Elingård og Kanestrøm – setegårdene Storfosen i Ørland, Tønnøl i Bjugn, Holla i Hemne, Hovinsholm og Skredshol i Ringsaker, Veden og Herrebrøden i Halden, Kjølberg i Onsøy (nå Fredrikstad), Evje i Rygge og Sande i Tune (nå Sarpsborg). Det lå ca. 400 leilendingsgårder til godset. Han eide også bygårder i Fredrikstad og Christiania. De fleste av setegårdene fikk han ved arv eller kjøp fra egne eller hustruens slektninger. Ved hans død ble godsene fordelt mellom arvingene. Gjennom hele sitt liv var Bjelke opptatt av å arrondere og forøke godsene sine, ofte ved makeskifter med kronen. Sitt største makeskifte gjennomførte han 1640–43, da han skiftet til seg Mariakirkens prostis gods på Helgøya. Han ble dermed eier av hele øya, Norges best arronderte gods, og 1646 ble han også lensherre på Helgøya.

Jens Bjelke døde på Sande og ble bisatt i et gravkapell ved Onsøy kirke, sammen med sin hustru. Kapellet ble omgjort til sakristi 1822, og de 24 kistene ble nedsatt på kirkegården. 1994 ble stedet påvist, og 1996 ble det i nærvær av hans etterkommere av slekten Huitfeldt avduket en bauta over Jens Bjelke på stedet. Jens Bjelke lot seg male, men noe portrett av ham lar seg ikke lenger spore. I Norge har man antatt at et kobberstukket portrett av riksråd Christoffer Ulfeldt har forestilt Jens Bjelke. At bildet ikke er av ham vises bl.a. ved at den portretterte bærer Elefantordenen, som Bjelke aldri fikk Hovinsholm. (oppr. Hofvin), herregård (tidligere adelig setegård) på Helgøya i Ringsaker kommune, Hedmark. Gårdens strategiske beliggenhet gjorde at den helt fra sagatiden har spilt en stor rolle. Her lå i førkristen tid et hov, senere en kirke. Hovinsholm tilhørte i 1490-årene lensherren Peder Griis; 1524 var den overtatt av Oluf Galle til Tomb. Fra Peder Brockenhuus, som var eier ca. 1600, gikk Hovinsholm over til Margrethe Brockenhuus og 1637 til søsteren Sophie Henriksdatter Brockenhuus, som var gift med Norges rikes kansler, Jens Aagesøn Bjelke til Austrått. Jens Bjelke gjorde Hovinsholm til det best arronderte adelsgods som har eksistert i Norge, da han skiftet til seg alt jordegods på Helgøya og la dette under gården. Deres sønn Jørgen Bjelke arvet Hovinsholm 1659, og solgte den 1682 til svogeren, generalmajor Hans von Løvenhielm, som solgte til sin svigersønn, generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus. Godset ble frasolgt fra 1713, og 1723 ble hovedgården solgt til Jens Halvorsen; den mistet da sine setegårdsrettigheter. Jens Halvorsens sønnesønn solgte 1800 til løytnant og stortingsmann Jacob Nielsen Hoel (1775–1847). Med en kort avbrytelse har gården senere tilhørt slekten Hoel. Den omfatter (2009) i alt 2012 daa, hvorav 1110 daa dyrket mark og 778 daa skog.

Hovinsholm ble herjet av brann 1686, og etter brannen ble det oppført en stor tofløyet tømmerbygning i to etasjer. Denne ble ødelagt i en ny brann 1937, og erstattet av en trefløyet bygning i én etasje.

Deltog i krabbefejden.

Överstkommanderende i tröndelag. Återerövrade Jämtland och Härjedalen. Återerrövrade Trondheim, tröndelag 1658-60.

Peder Turesson Bielke, född troligen på1460-talet

riksråd

ägde Kråkerum på Öland, och ifrån 1503 Bildingsholm i Värend

gift på Älvsborg 1495 11 22

• til Kølbjerggaard og Elingaard, var 1658 ugift, da hun opholdt sig paa Sandøgaard.

Hövitsman på Axevalla slott 1451, men underhöll härifrån, såsom anhängare av unionen, en hemlig brevväxling med danskarna, vilket upptäcktes. Avsatt och fången men rymde till Danmark hösten 1452. Dömdes jämte andra förrädiska herrar att mista liv, ära och gods 1453.

Återkom 1457, när Kristian I uppsteg på Sveriges tron. Erhöll 1457 Kalmar län o slott i förläning samt återinträdde i rådet och utnämndes till marsk o hövitsman på Sthlms slott. Nedgjorde 1463 skoningslöst den bondehär från Uppland, som rest sig till försvar för ärkebiskopen Jöns Bengtsson, sedan denne blivit av konungen fängslad, vilket förskaffade honom öknamnet »slaktaren».

Deltog på danska sidan i slaget vid Brunkeberg 1471-10-10. Uppgav Kalmar slott åt Sten Sture 1472-03-30 med förbehåll att återfå sina gods och värdigheter samt bodde sedan på Kråkerum.

--------------------

Ture Turesson Bielke ägde Rävelsta och Kråkerum

marsk

riksråd

GJ=Gary Jacobson www.garyjacobson.org/ahnentafel.html

F. T. Holbæk 1

787 Lars boede Ahlgade 26.

F.T.1834 Sorø amt,Alsted-Ringsted herred,Sorø Landsogn.Mariane sidder i aftægt hos Ditlev Hendri

k Jappe.Hun er da 56 år.Jens Nicolai og Vilhelmine Abigael,hendes børn, bor der også.De er henholdsvis 15 og 13 år.

F.T. 1845 Marianne bor i Realgaden, Sorø og har fiskeri som erhverv

F.T. 1850 Marianne bor tilsyneladende i Fiskerhuset. Under erhverv : lever af sine midler. to af hendes søn Jørgen Christian Jappes børn, Vilhelmine 10år og Carl 9 år, bor hos hende

Sorø Lok

alhistoriske Arkiv 17 MAR 1999, Kasse 6, Mappe: Sorø Akademi Personale, Omslag: Diverse optegnelser uordnede Sorø Akademi 329 Skr af 24/11 65: Mad. Jappe Fiskeforpagter i Sorø og Petersb. Søer + 1

865 [Contrakten hævet 1/1 66, Boet fradraget for Istansættelse af Fiskerhuset mod at overlade Academiet uden godtgørelse den af afdøde byggede nordre Udhus og frafaldt Betaling for indretning af s

øndre Sidehus til beboelse] Søndre Sidebygning med tilhørende Have overlades til Bolig for en Skovbetjent. Resten af huset med Fiskeriet i begge Søer bortforpagtes.Dødsfaldet omtalt i Næstved Av

is 23/10 1865 side 3: M. Jappe født Bjerring død 88 år.Ifølge gamle notater, modtaget med brev fra Ib Ellegaard 10 FEB 1994: KB Sorø 1798 - 1814 side 511 nævnes skolelærer Bjerring fra Aarløse

eller Urløse.

*Folketællinger:

FT-1845 Adelgaden 64a, Østre Side, Hobro Købstad, Randers Amt,

Nævnes 1374 paa Skifte med Niels Ibsens Børn, var 1400 Ridder og nærværende paa Kongens Retterting i Aarhus-

 Har 1401 blandt Rigsraaderne forseglet Kong Eriks i Helsingborg udgivne Stadfæstelse paa Dronning Margrethes Gaver til Kirker og Klostre.

 Tilskødede 1406 med sine Medarvinger sin Rettighed i Asedrup (Vennebjerg H.) til Dronning Margrethe og solgte 1408 ligeledes til Dronningen sin Rettighed i Harridslev By i Vendsyssel, forseglede s A. til Vitterlighed med Hr. Hartvig Bryske og fører et tværdelt Skjold med to Vesselhorn paa Hjelmen.

Johanne Nielsdatter Bild

http://finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I2830&tree=2

Død: Eft. 1464

Far: Niels Tuesen Bild, f. Ca. 1370, d. 1410, Slaget på Svollerup Mark i Sønderjylland

Mor: Tove Andersdatter Hvide, f. Ca. 1374, d. Eft. 1451

Familie: Peder Eriksen Lykke, f. 1382, d. Mellem 1444 og 1461

Børn > 1. Christoffer Lykke, d. Mellem 1473 og 1480

> 2. Niels Pedersen Lykke, d. 18 Maj. 1484

> 3. Birgitte Pedersdatter Lykke, d. Eft. 1484

> 4. Hans Lykke, f. Ca. 1434, Havnø , d. Mellem 1505 og 1511, Fannerup

Notater: til Skovsbo

--